Molda

I molda er det mørkt og kaldt
som om det var Guds frykt det gjaldt.
Og på eit vis er det nok rett.
Men molda frisk vil verte sett!

Den gøymer ikkje, mold, seg bort.
Den er ikkje, mold, svart, men sort.
Den vil til ljoset, verte målt,
i tro på Gud – å verte tålt.

Og derfor er den, molda, skjøn.
Ved ljos og vatn vert den grøn.
Den gøymer ikkje seg for Gud.
Den gøymer sjølv ein herlig skrud.